Lyset på!

Ja da har jeg også blitt pinglete, må bare innrømme det- jeg sover med lyset på.

Åraken er enkel, Wolf Creek. Det hele var Marianne sin ide, oki det var min ide å gå på nattkino, men Marianne valgte filmen. Der satt jeg i to timer og spente hver eneste muskel i hele kroppen med svette håndflater mens jeg vred meg fra side til side og spurte meg selv; hvorfor så vi ikke heller en film om transe Bambi? Det er siste gang du velger nattfilm Marianne, og neste gang jeg ser en sånn film skal det være lyst ute.

Har tenkt mye på omstendighetene rundt filmen, og jo mer jeg tenker jo mer skremt blir jeg. Det som gjør det så himla skummelt er jo at det skal være basert på en sann historie. Hvem er egentlig morderen, hvem er det som er gal, hvor er alle og hva er i veien med folk. Barndomsleksjon nr.1 man undersøker ikke ekle steder, man løper. Nr. 2 man drar aldri tilbake til ekkelt sted, man løper. nr. 3 du kommer aldri tilbake når du sier; "vent her jeg er straks tilbake, hvis ikke så løper du"- det er selvmord.

Uansett så lærer man jo kanskje litt av sånne filmer, vet iallefall hva jeg ikke skal gjøre når jeg treffer en psyko, og at ja tror han blir mer redusert om man smeller riflen i hodet på han contra gir han et lite dask på magen. Jenten skulle hørt på Marianne så hadde vi sluppet at han våknet etter streifskuddet, og filmen kunne hatt en happy ending.

Og en ting er iallefall helt sikker jeg skal aldri på roadtrip i Australia, tror faktisk jeg aldri skal til Australia.